Den 5. januar 1983 ble Ole Brandal kalt hjem til Herren. Han var födt den 26. november 1918 på Brandal like utenfor Ålesund på vestkysten av Norge. Han kom til tro på Kristus i 20-års alderen og var i mange år forkynner i selvstendige misjonsforeninger som var sterkt påvirket av Rosenius i sin forkynnelse. [0]
I 1970 årene kom han i forbindelse med Biblicums undervisning i skrift og tale. Dette förte bl a til et dypere studium av De lutherske bekjennelseskrifterne. Da det ble klart for ham at Skriften lärer at en ikke skal stå i kirkefelleskap med kirker som lärer i strid med Guds Ord, var det ingen annen utvei enn å forlate misjonsforeningen (Norsk luthersk lekmannsmisjon) og Den norske statskirken. [1]
I Den norske statskirken finnes nemlig biskoper og prester som ikke tror på Bibelens skapelseberetning, Guds Ords ufeilbarhet, Jesu Kristi guddom, jomfrufödselen og underberetningerne i Bibelen. Ja, enkelte benekter endog nödvendigheten av syndernes forlatelse og betrakter dette som foreldrede forestillinger. Helvetes eksistens benektes. Det hevdes at i dag er psykologien kommet så langt at den har et langt viktigere budskap enn det foreldrede menneskesyn og den verdensanskuelse som Bibelen forkynner. [2]
Sålenge det ikke drives kirke og läretukt innen statskirken, kan slike prester trygt fortsette sin verksamhet. [3]
Teologer som blir ansett for å väre de mest bibeltro i Norge, forkynner et jordisk tusenårsrike, har et katolsk syn på utvelgelsen og taler varmt for å bli stående i en kirke som tillater falsk läre. [4]
Det var derfor skuffende for Ole at mange ikke ville böye seg for Bibelens läre om rett kirkefelleskap, men valgte å fölge Bileam Beors sönns vei, han som lärte folket å drive otukt med fremmede guder. [5]
Ole sitt arbeid og virke i forsamlingen var preget av troskap mot Skrift og Bekjennelse og omsorg og ansvar for forsamlingen. Fra Skriften vek han ikke og var ikke innstilt på noe kompromiss på bekostning av Ordet. Utad kunne han virke sterk og usårlig, men innad og med tanke på sitt ansvar som forsamlingens hyrde fölte han seg liten og ydmyk. [6]
Gleden i Herren var hans styrke. Evangeliet om Jesus Kristus, vår broder ved Guds side, vår Frelser, var all hans tröst. Han kunne male Kristus som korsfestet for oss for vare öyne, fordi Kristus var hans tröst og evige håp. [7]
Det var stort for Ole å fa väre med i en kirke som står helt og fullt på Guds Ord og bekjennelseskriftene, ikke på grunn av kirkens ytre storhet, men fordi den er i overensstemmelse med den hellige Guds Ord. »Den som hadde fått väre med på dette fra ungdommen av,» sa han så ofte. [8]
Ole betraktet Biblicum som kirkens kraftsentrum. Stadig minnet han oss om å ha omsorg for denne institusjon, både i våre bönner og med ökonomisk hjelp. For en kirke er det helt vesentlig med en skrifttro läreanstalt. Ole ivret for at prestene skulle få anledning til a reise dit for å kunne fordype seg i Guds Ord, og at Biblicum måtte väre en hjertesak for forsamlingene. Gjennom Biblicum kan vi gi våre prester en bibeltro utdannelse ved fordypning i Guds Ord og Bekjennelseskriftene. Gjennom Biblicums undervisning i skrift og tale kan også lekfolket i kirken bli grunnfestet og fört dypere inn i den kristne läre. [9]
Gjennom Biblicums undervisning er mange blitt overbevist om Guds Ords sannheter og dermed blitt medlemmer i Den lutherske bekjennelsekirke. Gjennom Biblicum nås også andre som kalles kristne og lutheranere, men som er helt ukjent med Skriften og De lutherske bekjennelseskriftenes läre. [10]
Forsamlingen her på Avaldsnes står tilbake uten hyrde, men er Herren stor takk skyldig fordi Han forunte oss en prest som var tro mot Skriften – at Han har gitt oss en kirke som er tro mot Skriften – og at Han har gitt oss et bibelinstitutt som er tro mot Skriften. Ole Brandals virksomhet er et vitnesbyrd om at troskapen mot Guds Ord kan före til store endringer i ens liv. Tidligere oppfatninger og tankemåter kan måtte endres både en og flere ganger, ettersom Ånden kaster sitt lys over Ordet. Slikt skjer ikke uten kamp og anfektelse. For det naturlige mennesket, kjödet, er dette en smertefull og ydmykende opplevelse. Bare vissheten om at alt Guds Ord er pålitelig og uforanderlig kan gi oss styrke i denne kamp. »Kom i hu deres veiledere, som har talt Guds Ord til dere! Gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfölg så deres tro!» (Hebr 13:7). [11]