1982/1-2 – Litteratur

Tim Dowley (red.): De kristna. Illustrerad handbok i kyrkans historia. EFS-förlaget 1980. 680 sider. [0]

Dette praktverket er en oversettelse av »A Lion Handbook the History of Christianity», som utkom i London 1977. Redaktören i den engelske utgaven har 66 medarbeidere. Den svenske utgaven har 80 medforfattere: 12 svenske og 2 norske medforfattere har bidratt til denne utgaven, både med nyskrevne artikler som erstatter mindre interessante artikler sett fra skandinavisk synsvinkel, og som faglige granskere av den sammenhengende teksten. [1]

Boken kan sies å bestå av to deler: En sammenhengende del som forteller kirkens historie i 2000 år trykt på hvit bakgrunn, og en rekke spesialartikler trykt på kulört bakgrunn. Boken innledes med en introduksjonsartikkel på 14 sider: »De kristne århundraderna» skrevet av medredaktören Robert Linder. Han gir en kort skisse av de viktigste hendelser i kirkehistorien. Deretter fölger en del generelle artikler til kirkehistorien under overskriften »Gud och historien». Her fortelles om kirkekunst, kirkens år og gudstjenesteliv, og vi får korte artikler om store menn som skrev kirkens historie, bl.a. Beda og Eusebius. Så fölger noen artikler til belysning av den verden der kristendommen oppstod: om romersk religion, manikeismen og om kirken og jödene. Deretter begynner den egentlige kirkehistorien fra og med apostelen Peter. [2]

Noe av det mest fascinerende ved »De kristna» er alle spesialartikler som er spredt over hele verket. Her finner vi biografiske artikler om store menn i kirkens historie (Ireneus, Tertullian, Ambrosius, Kyrillos av Alexandria, Augustin, Thomas av Aquino, Luther, Melanchthon, og mange flere), dels artikler om retninger og sekter i kirken (montanister, novatianere, gnostikere, donatister, pelagianere, valdensere, katharer m.fl.) og dels utdrag av kilder til kirkehistorien (Diognetosbrevet, Tacitus’ Annaler, Eusebius’ kirkehistorie, Justins Apologi, de ulike trosbekjennelsene, Franciskus’ ordensregel). Nevnes må også et fantastisk rikt billedmateriale med fotografier, karter, diagrammer, samtidige kunstverk etc. [3]

Å bedömme et så stort verk byr på flere vanskeligheter, fremst at forfatterne kommer fra ulike konfesjoner. Boken må sies å väre skrevet fra et konservativt evangelisk grunnsyn og da med tyngdepunktet forlagt i reformert tradisjon. De fakta som framlegges, presenteres som oftest objektivt og saklig. Dog finnes artikler der en finner uriktige bedömmelser. [4]

Striden mellom patriarkene Nestorius av Konstantinopel og Kyrillos av Alexandria går nesten i Nestorius’ favör. Som kjent er nestorianismen fordömt av den renlärige kirken da Nestorius i prinsipp forstod de to naturene i Kristus som to personer. Imot Nestorius opptråtte Kyrillos av Alexandria som hevdet to naturer og personens enhet. Dette ble fastslått som kirkens dogma på Chalcedon-konsilet i 451. Også den renlärige lutherske kirken bekjenner Kyrillos’ kristologi. [5]

Spesialartikkelen om Martin Luther er i den svenske utgaven skrevet av prof. em. Carl Fr. Wislöff. Helt korrekt henlegges Luthers reformatoriske gjennombrudd til 1518-19 og viser til at Luther ikke var klar i nådelären i 1517, ennå mindre tidligere. Wislöff hevder dessverre et såkalt »funksjonelt» syn på embetet hos Luther, dvs. at det ikke er behov for et guddommelig innstiftet embete, men at kirken av praktiske årsaker behöver noen som forkynner Ordet og forvalter sakramentet. Men andre ord blir embetet kun et ordningsspörsmål. Et sådant syn på embetet er dog fremmed for Luther. Luther sier derimot at presteembetet er »av Gud innrettet og innstiftet, ikke med gull eller sölv, men med hans Sönns, vår Herres Jesu Kristi dyre blod og bitre död… at man i hele verden har dette embete, å preke, löse, binde, meddele sakramentet, tröste, advare, formane med Guds Ord og det som ellers hörer sjelesorgens embete til» (WA 30.11.526f). Luther kaller prestene for »apostlenes etterfölgere» (Nachkommen der Apostel, successores Apostolorum, jfr. WA 21.284). Luther sier: »Jeg håper at de troende og de som vil kalles kristne meget vel vet at den geistlige stand er av Gud stiftet og innrettet» (WA 38.243). I skriftet »Til den kristne adel» sier han at »prestestanden (der Pfarrstand) som Gud har innstiftet, skal styre en forsamling med preken og sakrament». [6]

Gledende er den anglikanske teologen J. I. Packers framstilling av Melanchthons frafall i nådelären etter Luthers död. Packer påpeker at Melanchthon tilskrev det uomvendte mennesket fri vilje i betydningen »kraft til å la nåden virke i ens liv». Helt korrekt nevner Packer Konkordieformelens läreavgjörelse i nådelären der det totale syndefordervet, Guds vilkårslöse nådevalg og Guds almene nådevilje framholdes. [7]

Bokens svakeste avsnitt må sies å väre det som handler om den etterreformatoriske tiden fram til idag. De reformerte kirkesamfunns historie og utbredelse får en uforholdsmessig stor plass i forhold til den lutherske kirkens historie. [8]

Den eneste beskrivelsen av ortodoksien finner vi i et kapittel av biskopen i Luleå, Olaus Brännström, om »Luthersk ortodoxi och läseri». Pietismens og metodismens vekkelser tegnes i altfor lyse farger. Vekkelsens falske nådeläre avvises ikke, heller ikke pietismen som grobunn for rasjonalismens gjennombrudd . [9]

Tross disse svakheter kan vel boken anbefales til kritisk lesning, men må da suppleres med Per Jonsson: Luthersk kyrkohistoria, Landskrona 1980. Som et kompendium over »basic facts» er den anvendbar. [10]

 

Ytterligare böcker från EFS-förlaget

Av: S. E. | Nr 1-2, 1982 sida 55